Hei!

Har du fulgt med på tv og media i det siste? Der har det gått en debatt om den nye ordlyden i Bibelen.

”Fader vår” eller ”vår Far” debatten, har i den senere tid blant annet satt fokus på ordlyden i bønnen Jesus lærte disiplene sine å be. (Matteus 6, 9-13)

Den bønnen som for noen av oss bare er hørt som en naturlig del av en vielse eller begravelse. Eller bønnen som for mange av oss, er en elsket bønn som inneholder alt vi trenger å be om.

Jesus ba ofte til sin far i himmelen, men han brukte også ordet abba. Da jeg vokste opp trodde jeg ordet abba, som Jesus brukte om Gud, var et ”helligere” og mer verdig utrykk. Jeg trodde man på en måte måtte være litt bedre enn andre for å kunne omtale Gud på den måten.

Gleden min ble stor, og brikkene falt mer på plass, (hjerte også), den dagen jeg fikk vite at ordet abba er det ”barnslige” ordet for pappa. Pappa er for meg et mye nærere forhold enn en far. En far er en man har respekt for, en pappa er en man kan krype opp i fanget til, og være trygg hos.

Det er dessverre ikke alle mennesker som har vært så heldig som meg, og hatt en ordentlig pappa her på jorden, som er der for deg med tilgivelse, veiledning, kjærlighet og omsorg.

Men alle har vi muligheten og tilgangen til PAPPAs fang. (Vår far i himmelen)

Vår far som er i himmelen vet også hva vi trenger før vi ber ham om det. Han elsker sine barn.

Det er en strofe i en barnesang som går omtrent sånn:

Gud, du er en or’ntlig pappa for den som ingen pappa har

Du sier jo selv, at Du er alle menneskers far.

 Om vi liker den gamle versjonen av ”fader vår”, eller den nye ”vår far”, så  er det alle viktigste at vi kan hvile i det:

  Vi har en pappa som elsker oss!

            Johannes 1,12:

           Alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.